Englevakt
Genre: Skjønnlitterært om eldreomsorg
Publisert: 1994
Utgiver: Vidarforlaget
”Karoline Kroken fylte enognitti i februar. Hun ergrer seg over at hun ikke lenger kan hekle. Fingrene er uten følelse og kraft. Tiden kan hun ikke ty til. For de fine bevegelsene lar seg ikke hjelpe mer. Og øynene klør stadig. Bøkene samler støv.
Hun støtter seg til rullestolen når hun går. Langsomt, langsomt. Det skjeve benet skal med. Og svimmelheten gjør at hun er redd for å falle. Heldigvis kommer hun seg ennå på toalettet uten hjelp.
Etter frokost kler hun på seg selv, med Nino på en stol fremfor sengen. For tilsyn og assistanse, så vidt. Nittiårs blodårer tegner mønstre på knokete hender. Den ene tommelen peker i uvanlig retning etter en gang hun falt. Nå river gikta stadig i den. Karoline trer leggvarmeren av ull over det krokete kneet. Langsomt, langsomt, og slik Karoline Kroken kan. Så følger strømpebuksen. Det er best å få plassert begge bena i den før de drar den over knærne. Og sokkene er ikke greie å få på. De er små og det er langt ned til føttene. Om hun tar på den ytterste buksen med det samme, kan de dra alt over rumpen i én vending. Da slipper hun å stå mer enn nødvendig. Kan Nino holde jumperen slik at hun ser halshullet? Det blir lettere å finne ermene på den måten. Hun må visst ha litt hjelp til å dra den nedover ryggen. Langsomt, langsomt. Karoline Kroken kan.
Tid. Ninos tanker tripper. Trommer raskt og fraværende mot hjernegulvet. På nummer atten venter Julius, Bernt og Angel. Maja Lund ser frem til gåtrening. Hos Marie skal det tas prøver. Bendiksen behøver vibrasjonsmadrass og det er badedag for Kitty. Hun tror hun må utsette møtet med besøkstjenesten … Karoline fornemmer uro og fravær. Om Nino har det travelt? Nei, nei. Nino smiler halvt. Hun må bare ta den tiden hun trenger. Men Karoline tror ikke på ordene. De svever i luften som hvite løgner. Kjennes ikke ved sitt opphav. Karoline Kroken tenker at hun nok bør skynde seg. Da går det i ball for nittiårs kropp. Klønetheten fanger henne. Den erter og eter. Hun forliser. Nino våkner. Karoline Kroken kan ikke. Hun er lammet av Ninos signaler. Tvetydige og tunge. De legger bører til en fylt skreppe: Var det ikke slik at Nino har det travelt? Halstørkleet vil ikke knyte seg og hun får ikke foten i skoen. Nino ser seg selv i øynene; så dobbel at hun må skjele for å favne egne meldinger. Er det rart at hun tolkes til samsvar? Og belaster mennesker. Tilgi meg, Karoline, tilgi meg. Mitt ansvar er overensstemmelse, individuell og felles. Mitt ansvar er å la deg kunne.”